OM MEG

Litt om meg

Hei! Jeg er en gutt på 16 år fra Steigen i Nordland som går Vg1 naturbruk BLÅ! På fritiden min liker jeg å være med venner, se på serier, holde på med idrett og spille Ps3! Jeg tenkte jeg skulle lage en litt bedre oversikt over meg! så her er den:

 

Navn: Odd-André Lind Nilsen

Bosted: Steigen

Alder: 16

Sivilstatus: Singel

Jobb: Student

Hobbyer: Venner, blogging, idrett, gaming, foto og film, spising!

 

5 F'er:

Favoritserie: TWD

Favorittfilm: The Dictator

Favorittartist: Justin Bieber

Favorittmat: Pasta di parma

Favorittlag: Manchester United

Spørr om det er noe mer!

 

-MrNilseeen

En sterk historie! (NB, Sterke ord)

Jeg vil helst holdes anonym, kan kalle meg black wolf

Det startet i 6. klasse. Jeg var blitt stooor fan av gruppen Tokio Hotel og hadde begynnt å kle meg slik folk ville kalt "emo". Jeg kallte ikke meg selv emo. Jeg visste det lå mer bak ordet enn mare stilen, og jeg følte ikke at det ordet beskrev meg. Jeg var en glad person som alltid smilte og lo. Jeg var ikke deprimert slik som de påsto at jeg var. Hver dag på skolen var det alltid en gutt i klassen som enten skulle kalle meg lesbe, fordi jeg hadde kort hår, eller emo, fordi jeg kledde meg mørkt. Det tok tid før jeg innså at det var mobbing, det tok et helt år. Jeg fortalte det ikke til min mor før jeg kom til det punktet der jeg ikke ville gå på skolen. Hun ringte kontaktlæreren min og fortalte om det. Lærerene behandlet det veldig bra, de hadde et møte i klassen som ikke bare var rettet mot meg, men mot alle. De sa at man burde kunne kle seg slik man ville og høre på musikken man ville uten at noen hadde noe å si. Det roet seg etter det, men jeg følte jeg ble baksnakket av guttene. Jeg vet forsatt ikke om jeg ble det.
Da jeg begynnte i åttende klasse kom jeg i klasse med min eneste venninde og et par jenter fra gamle klassen. De nye folkene var ikke akkurat de hyggligste. Jeg hadde ikke noen problemer med jentene, nok en gang var det guttene som var problemet. Jeg var "emo", "selvskader" og alt det der. Spesiellt en gutt i klassen var veldig intens i kommentarene sine. Det var den ene dagen han bare gjorde helt forferdelig. Vi satt rett med hverandre i klasserommet, og han begynner å snakke om hvor jævlig stygg og verdiløs jeg var. Han kallte meg ting som såret meg dypt, han ropte høyt i klassen at jeg hadde kuttet meg. Men det hadde jeg jo ikke. Helgen samme uke var det at det kjedde. Jeg kuttet meg. Det var ikke dype kutt, men de var mange og dekket hele håndleddet mitt. Jeg kjønnte ikke hva jeg holdt på med før jeg hadde lagt fra meg barberhøvelen. Det var som om jeg ikke var meg, jeg kunne ikke tenke. 
Jeg greide å kjule kuttene med pulsvarmere helt til det var grodd. Heldigvis fikk jeg ingen arr, men jeg var skadet i hodet. Jeg var blitt avhengi, men jeg greide ikke innrømme avhengigheten til vennene mine, bare den ene episoden hvor jeg kuttet meg. Han ene kompisen min ble sint, men det er sånn han reagerer med sånnt. De andre vennene mine støttet meg. Men siden jeg ikke sa at jeg følte meg avhengi, ble det aldri tatt opp igjen. Guttene i klassen gjorde det ikke spesiellt medre med selvskadingsvitsene sine. Så kom cut4bieber, som jeg følte provoserte alle selvskadere. 
Til tentamen var temaet mobbing, og vi fikk ut et hefte. Der sto det mange artikler om folk som var blitt mobbet. Jeg måtte lese den om selvskading høyt i klassen, og det var vanskelig å holde tårene tilbake. Det startet en diskusjon i klassen, og læreren påsto at de som kutter seg kutter seg for oppmerksomhet. Det gjorde meg vanvittig sint og jeg følte meg provosert. Klassen var enig med han, den eneste som kjønnte hva jeg var så stille for var venninden min.
Jeg forsatte i nesten et halvt år uten at noen visste det. Til jeg møtte kjæresten min. Jeg fortalte han det ganske tidlig i forholdet, jeg ville han skulle vite det. Han sa han ville hjelpe meg, og det gjorde han virkelig. Han spurte meg ofte hvordan det gikk med å slutte, og viss jeg følte for å kutte meg sa jeg det til han. Og når jeg ikke greide å holde meg mer og kuttet meg, oppmuntret han meg alltid til å prøve igjen. Til bursdagen hans sa han at det eneste han ønsket seg var at jeg kvittet meg med barberbladene mine og tapetkniven min. Jeg brast i gråt, det var noe jeg virkelig ville gjøre for han, men var usikker på om jeg ville greie. Men jeg bestemte meg til slutt og ga de til han. Siden det har jeg ikke kuttet meg en eneste gang, og nå er jeg ikke avhengi mer. Jeg har forhåpentlig hvis sluttet for godt.
-MrNilseeen

Velkommen


Hei. Takk for at du tok turen innom bloggen min. Jeg er en gutt på 17 år fra Bodø som heter Odd-Andre Nilsen. Jeg bor alene, jobber i barnehage og nyter livet!

Widgets

Kategorier

Arkiv

hits