Historie og råd fra Anonym 18

04.12.2013 // kl.21:47 // Lesernes Historier // 3 kommentarer

Barndommen min, rus, vold og en syk mamma.

Jeg kom til verden for 18 år siden, den gang så livet mitt ut til å bli veldig flott. Hadde en flott familie med en fantastisk pappa, mamma var ikke så verst da hun heller.

Da jeg fylte 2 år ble min kjære pappa kreftsyk. Derfra gikk ting nedover, mamma greide ikke passe på meg og broren min lengre og vi ble overlatt til annen familie. Kort tid etter døde pappaen min. Mamma brøt psykisk sammen og startet å misbruke rusmidler. Lille meg bodde 3 forskjellige steder på 1 år etter pappa døde. Jeg ble en usikker og aggressiv liten jente. Jeg hadde mange sinneutbrudd. Men det er vel ikke så rart når de som skulle ta vare på meg svikter meg.

Året etter flyttet jeg hjem til mamma, på andre side av landet. Mamma var flink å snakke for seg, og hadde en god advokat i rettsaken om tilbakeføring, og hun vant rettsaken om å få meg og min bror tilbake.

Dette var bare en begynnelse på over 15flyttinger og 7 skolebyttinger de neste 6 årene.

Hjemme hos mamma hadde jeg klær som ikke passet, ingen matpakke i barnehage og skole, skittent hjem, men det verste var at mammaen min ofte ikke var hjemme. Jeg var overlatt til meg selv med lillebroren min, og når mamma var hjemme lå hun ofte henslengt på sofaen så ruset at man ikke klarte kommunisere med henne. Hun var ofte sint på oss, så det gjaldt og ikke å mase for mye på henne.

Mamma hadde også på disse årene mange kjærester, ikke alle var like snille. En gang ble jeg julet opp så jeg aldri har svidd mere på rompen.

Sånn gikk årene og vi flyttet fra sted til sted som jeg i ettertid ser på som «å rømme fra barnevernet»

Lille meg var redd, lei meg og prøvde å gjøre mammaen min så glad som jeg bare kunne. Jeg var blitt fortalt at hvis jeg sa til noen om hvordan jeg hadde det hjemme, så ville jeg aldri få se mammaen min.

Og til tross for at mammaen min ikke var snill ville jeg ikke miste henne. Så jeg sa ikke noe til noen.

Heldigvis var det andre som oppdaget hvordan det var tilslutt, så når jeg var 10 år ble jeg tatt fra mammaen min. Tiden etter det har ikke bare vært bra, men den kan snakke for seg selv. Jeg er så glad i dag for at det var noen som tok tak i situasjonen jeg levde i.

Kanskje noen som leser dette her har vært eller er i lignende situasjon. Da vil jeg bare si at det er viktig å snakke med en du stoler på, fortelle hvordan tingene er. Ikke vær redd, det skal nok ordne seg tilslutt.

 

-MrNilseeen

04.12.2013 kl.21:47 // Lesernes Historier // // 3 kommentarer // // Permalenke // Tips en venn

3 kommentarer

Pega

04.12.2013 kl.21:51

Tusen takk Odd Andre for at du delte historien min! <3

nysombonusmamma

04.12.2013 kl.21:53

Bra at noen rundt deg så hva som foregikk og tok tak. Det er klart at man ikke vil svikte mammaen sin og bli tatt vekk fra den som har satt en til verden. Håper du har klart deg bra og at livet smiler til deg nå :)

Anniken

04.12.2013 kl.23:17

eg har vært i en sånn sitvasjon en gang men nå bor eg hos mamman min igjen.

du har hadd ei trist tid for deg de åran det skjedde:/ men håpa du har det bedre nu :)

Skriv en ny kommentar


Velkommen


Hei. Takk for at du tok turen innom bloggen min. Jeg er en gutt på 17 år fra Bodø som heter Odd-Andre Nilsen. Jeg bor alene, jobber i barnehage og nyter livet!

Widgets

Kategorier

Arkiv

hits